Egyptisk var det språket som ble praktisert i oldtidens Egypt, en gren av afroasiatiske språk, og dermed beslektet med semittiske språk og flere andre språk i det nordlige Afrika. Det var et betydningsfullt språk i Orienten i oldtiden og er et av verdens eldste litteraturspråk. De eldste kjente fullstendig skriftlige setningene på oldtidsegyptisk har blitt datert til rundt 2690 f.Kr., noe som gjør det til ett av de aller eldste dokumenterte språk som er kjent, sammen med sumerisk.[1]

Egyptisk
r n km.t
Brukt iAegyptus, Oldtidens Egypt, Egypt
RegionOldtidens Egypt
Lingvistisk
klassifikasjon
Afroasiatisk
Egyptisk
Skriftsystemhieroglyf, hieratisk, demotisk, Det koptiske alfabetet
Språkkoder
ISO 639-2egy
ISO 639-3egy
Glottologegyp1246

I likhet med de semittiske språka ble verbene bøyd i aspekt, etter om en handling var avsluttet eller uavsluttet. Egyptisk ble snakket fram til slutten av 1600-tallet i formen av koptisk. Det nasjonale språket i dagens moderne Egypt er egyptisk arabisk som gradvis har fortrengt koptisk som dagligspråket i århundrene etter den muslimske erobringen av Egypt.[2]

Egyptisk deles inn i flere utviklingsstadier. Gammelegyptisk ble talt i de eldste dynastiene og stammer antagelig fra et uregyptisk språk som var enda eldre. Mellomegyptisk dateres til så tidlig som 1900-tallet f.Kr. Senegyptisk regnes fra omkring 1100–500 f.Kr. Deretter utviklet språket seg til det demotiske språket som ble brukt frem til 400 e.Kr. Siden utviklet språket seg til koptisk, som ble talt frem til 1600-tallet e.Kr. og som fortsatt brukes som liturgisk språk i den koptiske kirken.

Egyptisk kan inndeles i seks større utviklingsperioder:

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Allen, James P. (11. juli 2013): The Ancient Egyptian Language: An Historical Study, Cambridge University Press, ISBN 9781107032460, s. 2
  2. ^ Språket kan ha overlevde i isolerte lommer i Øvre Egypt fram til 1800-tallet i henhold til Quibell, James Edward (1901): «When did Coptic become extinct?» i: Zeitschrift für ägyptische Sprache und Altertumskunde, 39 , s. 87.

Litteratur

rediger